Hvorfor gjør jeg dette?

Hvorfor har jeg, - dette kropp-sinn-systemet, tatt på meg rollen som formidler? Formidler av noe som det er uklart om det i det hele tatt er mulig å formidle? En slags åndelig lærer?

Svaret ligger i en form for direkte erfaring som er tilgjengelig for dette systemet. Første gang det slo gjennom sinnets barrierer for alvor ligger en del år tilbake. Siden den gang har denne direkte erfaringen alltid vært tilgjengelig. Selv om tilgangen tilsynelatende kan mistes, blir den alltid gjenfunnet. Innsikten som har vokst fram er at det jeg snakker om ikke kan mistes til tross for all de svingning som skjer i et menneskeliv. Det har alltid vært der og vil alltid være der. Det er fundamentet som alt hviler på.

Selv om tilgangen er tilstede gjør det ikke meg, i betydning av dette manifeste kropp-sinn systemet, eller denne personligheten, til noe spesielt. Det gjør meg ikke til en som har spesielle evner, spesiell visdom eller spesiell kunnskaper eller på noen måte står over andre. Det finnes ikke lenger "noen", en “person”, slike egenskaper kan hektes på, ei heller "noen" som krever eierskap til slikt.

Jeg er i høyeste grad en medlidende, en som lider med. En som har sine utfordringer, sine opp- og nedturer, som opplever både lys og mørke og er eksponert for alle de menneskelige erfaringer livet byr på.

Det eneste som har endret seg er at det har kommet noe i tillegg. En ny dimensjon, som ikke tidligere var fullt erkjent og bevisst opplevd.

Jeg bruker oftest ordet gjenkjennelse, men man kan også snakke om oppvåkning. I gjenkjennelsen er det som man plutselig er tilstede her og nå. Virkeligheten blir levende på en ny måte. Samtidig blir opplevelsen av "meg selv", av identitet, drastisk forandret. "Jeg" blir som en portal som åpner seg mot en større virkelighet, et mysterium som det ikke er noen ende på.

I forhold til dette fremstår den sinnstilstanden vi vanligvis går rundt i som en slags drøm. Ikke alltid en behagelig drøm, fylt av mange negative sinnstilstander som nå framstår som unødvendige.

Det er nesten vanskelig å sammenligne før og etter. Det er som det dreier seg om to forskjellige liv, to helt forskjellige måter eller frekvenser dette kropp-sinn-systemet kan fungere på.

Å gjenkjenne denne dimensjonen representerer en stor omveltning i et menneskes liv. Det er dette all ekte spiritualitet dreier seg om.

Potensialet for gjenkjennelse ligger latent i alle mennesker. Jeg opplever at min oppgave er å peke på denne muligheten så klart og direkte jeg er i stand til.

Det ligger ikke noen ambisjon i dette. Jeg opplever ikke at det er noe å vinne for meg på et personlig menneskelig plan. Det er snarere en slags tjeneste, noe jeg skylder denne levende virkeligheten som vi alle er en del av.

Min største glede og tilfredstillelse ligger i å være vitne til at mennesker rundt meg begynner å få en fornemmelse av det jeg snakker om her. Det å være vitne til at gjenkjennelsen bryter gjennom sinnets barriere og blir en aktiv faktor i et menneskes liv.

Den største glede ligger i det å kunne møtes i gjensidig gjenkjennelse.