Om å meditere uten å meditere

Formell meditasjon er ubrukelig med mindre vi lærer oss å meditere uten å meditere.

Bare tanken eller intensjonen om at nå skal jeg meditere kan være et hinder. På et subtilt plan settes det opp en barriere som består av våre mer eller mindre bevisste forestillinger om hva meditasjon er, hva som skal oppnås og hvordan det skal utføres.

Vi må droppe enhver forestilling om meditasjon. Vi må bokstavelig talt meditere uten å meditere.

Hvis det er umulig, hvis man ikke kan meditere uten å meditere så får man meditere, men være klar over at det kan være noe kunstig og unaturlig over det som skjer. Hvis du opplever dette, så bare observer det hele som et fenomen. Det er bare vårt sinn i aksjon, det er slik det fungerer.

Kanskje du til slutt glemmer å meditere og på den måten vender tilbake til her og nå, til ikke-meditasjon som er virkelig meditasjon.

Det vi ikke trenger i meditasjon er anstrengelse eller konsentrasjon og forestillingen om at vi skal noe sted, at det er noe mål, at det dreier seg om noe som skal utføres, at det er en prestasjon.

Det er virkelig ingenting å gjøre.

For vår relative identitet, vårt ego, er dette meningsløst. Det er meningsløst fordi alt vårt ego kjenner foregår i sinnet. Hele den verden vår relative identitet er opptatt av utspiller seg der. Vårt ego har ikke fantasi til å forestille seg noe utenfor dette. Det kan ikke forestille seg noe som ikke har retning eller mål.

Meditasjon er så banalt enkelt at det er vanskelig.

Meditasjon er bare et annet ord for det å være til stede her og nå, som det som er.

Bruk denne setningen, å meditere uten å meditere, som en nøkkel.

Det finnes ingen annen substans i begrepet meditasjon enn dette begrepets oppløsning. Det finnes ingen høyere forståelse av ordet meditasjon enn å innse at det er meningsløst.