Det er alltid et spørsmål om identitet

Alt følger av identitet, opplevelsen av hva eller hvem vi er.

Med alt menes virkelig alt. Min opplevelse av meg selv, av dette livet, av verden, av virkeligheten, av andre mennesker, av naturen. Det er intet i vår erfaring som ikke blir preget av svaret på det grunnleggende spørsmålet: hva er egentlig dette som jeg opplever som jeg, som meg selv?

Det er et spørsmål som ikke kan besvares med ord eller begreper. Vi kan ikke finne svaret i bøker, eller ytre kilder. Vi kan ikke få svaret servert av noen andre. Ikke på en måte som faktisk betyr noe.

Vi kan bare finne svaret i oss selv, i selve erfaringen av å være meg selv.

Vi kan ha forestillinger om hva eller hvem vi er. Faktum er at vi har brukt hele livet fram til dette øyeblikk på å danne oss slike forestillinger.

Men vi er ikke disse forestillingene. Forestillinger er tanker. En tanke har ingen substans. Vi kan ikke være en tanke.

Hvert øyeblikk av vårt liv rommer en jeg-opplevelse. Denne opplevelsen har som regel alltid en valør, en følelsestone. Den er sjelden klar, gjennomsiktig og fri. Oftest finnes det en tyngde i den. Ofte en følelse av at noe ikke er helt som det burde være.

Som vi opplever oss selv, opplever vi verden. Alle våre reaksjoner, alle våre handlinger, all interaksjon med andre preges av hvordan vi opplever oss selv.

Jeg-opplevelsen er som en linse som må pusses og holdes klar og ren. Hvis den blir uklar eller ugjennomsiktig har det konsekvenser. Ikke bare for oss selv. Konsekvensene sprer seg som ringer i vann.

Vi skylder verden og oss selv å holde jeg-linsen ren. Det gjør vi ved ved å bli var all urenhet, alle skygger, alt som ikke trenger å være der. I vår meditasjon kan vi bare sitte med det vi oppdager. La det komme til overflaten. La bevisstheten romme det. Til slutt vil det løse seg opp.