Meditativ fordypning

Garab Dorje er den myteomspunnede stifteren av Dzogchen tradisjonen i Tibetansk Buddhisme. Veldig lite er kjent om hans liv, men han levde muligens i det første århundre av vår tidsregning i kongeriket Uddiyana, som ut fra moderne geografi man tror var lokalisert i det nordlige Pakistan.

Dzogchen regnes som en “direkte vei”, det vil si at den anser at frigjøring, Moksha, er mulig innenfor ett og samme liv. Det bygger på synet om at bevissthet og virkelighet i seg selv, Rigpa, allerede er til stede i sin egen fullkommenhet. Det ikke er noe som trengs å bygges opp, skapes eller oppnås for at frigjøring kan finne sted. Alt som trengs, er gjenkjennelse. Det som gjenkjennes er både vår egen tilsynelatende individuelle sanne natur og virkeligheten i seg selv. Disse er ett og det samme. Dzogchen er derfor også en ikke-dualistisk tradisjon.

Lærerens fremste funksjon i denne tradisjonen er å peke så klart og direkte som mulig på det som allerede finnes og på den måten gjøre gjenkjennelse tilgjengelig for eleven. Å peke direkte er den «metoden» denne tradisjonen er mest kjent for. Det kan gjøres på mange måter, både verbalt og ikke verbalt, med forskjellige metoder eller helt spontant, men til syvende og sist er det lærerens eget vesen som er bæreren av budskapet. Det er lærerens vitnesbyrd gjennom sitt nærvær som er det avgjørende.

Legenden forteller at da Garab Dorjes liv gikk mot slutten, ba hans elever om et siste råd. Det fortelles videre at da Garab Dorje på dødsleiet viste seg for sine disipler i sin «regnbuekropp», noe som kjennetegner mestere i denne tradisjonen, materialiserte det seg et lite sølvskrin, som inneholdt en tekst med tre setninger. Disse tre setningene er kjent som «Three Statements that Strike the Vital Point» i engelsk oversettelse. Disse setningene rommer en dyp sannhet, som kan være til hjelp og støtte for alle som befinner seg i dette landskapet.

En av de mer kjente oversettelsene lyder slik (på engelsk)[1]:

Direct introduction to one’s own nature.
Decide upon one thing and one thing only.
Confidence directly in the liberation of rising thoughts.

Her er mitt forsøk på utlegning:

Gjenkjennelse/oppvåkning skjer ved direkte erfaring, som oftest i form av små glimt til å begynne med. Kanskje får vi hjelp til dette. Uansett skjer det når tiden er moden.
Glimt av gjenkjennelse vil etter hvert modnes til en overbevisning om at det er dette det handler om. Etter vår beste evne velger vi nå bevisst dette. Retningen er satt.
Gitt punkt én og to, kan vi nå hvile i tilliten til at den videre prosessen utfolder seg naturlig. Så snart kursen er gitt, vil alle livets erfaringer bidra til en fordypning og klargjøring av den opprinnelige gjenkjennelsen, noe som igjen gjør det mulig å bringe dette inn i alle aspekter av vårt liv. Dette er ikke et ego-prosjekt. Det er ikke vårt begrensede sinn som skal administrere dette. Dette er en prosess som er basert på tillit. Hvis vi tilsynelatende står fast, kan vi alltid returnere til setning én og to, da vil løsningen som trengs i en gitt situasjon som oftest spontant gi seg tilkjenne.

I den kristne tradisjonen finner vi utsagnet om å først søke Guds rike og deretter skal alt annet gis i tillegg. Her finner vi det samme underliggende budskapet. Guds rike er bare en annen metafor for gjenkjennelse, og det som skal «gis i tillegg» er den spontane utfoldelsen som følger av gjenkjennelse og det påfølgende retningsvalg.

[1] Kilde: https://www.lotsawahouse.org/topics/three-striking-statements/