Fra to til én

Dere som har vært med her en stund har dere sikkert hørt formelen:

Oppdag det ubegrensede ved å få øye på det begrensede.

Dette er «selvgjenkjennelsesformelen». Det er bevegelsen fra observasjon til gjenkjennelse, fra selvobservasjon til selvgjenkjennelse.

Vi får øye på et aspekt av oss selv som er ubevisst, ureflektert eller ubearbeidet. Vi ser eller innser, at et aspekt av dette som jeg opplever som meg selv, opererer under et begrenset perspektiv.

En måte å tenke på, være på eller handle på skjer under antakelsen om at jeg er et separat vesen adskilt fra helheten, som kan handle ut fra egne interesser uten hensyn til helheten.

«Det begrensede og ubegrensede» kan erstattes med mange ord.

Oppdag storsinn ved å få øye på smålighet. Oppdag det tidløse ved å få øye på det forgjengelige. Oppdag uselviskhet ved å få øye på egoisme. Eller om vi vil, oppdag det som er ved å få øye på det som ikke er. Oppdag en ved å få øye på to.

Dypest sett er det vi får øye på alle instanser av dualitet. Det er alle steder hvor to ikke er blitt til én.

Det vi får øye på er uvitenhet, Avidya (mangel på viten), eller Dvaita (dualitet). Når vi virkelig ser, når vi gjenkjenner, er resultatet Vidya (viten) eller om vi vil Advaita (ikke-dualitet).

Advaita bety fravær av to, fravær av dualitet. Det er fravær av et sinn som deler opp og tror på sin egen oppdeling. Det er fravær av et sinn som splitter og tror at splittelsen er virkelig. Dette er det motsatte av gjenkjennelse. Uvitenhet splitter, gjenkjennelse forener.

Men det vi må forstå er at sinnets oppgave er å dele opp. Det deler opp ved å lage begreper. Det skiller ut noe fra resten og skaper to.

Sinnet skaper det vi opplever som verden. Sinnet skaper det som vi opplever som meg selv, - i relativ forstand. Sinnet skaper dette dramaet som vi opplever som livet.

Oppsplitting er ikke problemet. To eller mange er ikke problemet, men at én tilsynelatende går tapt.

Utfordringen ligger i identifikasjon. Utfordringen ligger i å begynne å tro på sinnets oppdelinger. Utfordringen ligger i det å miste én i det to blir skapt.

Men dette trenger ikke å skje. Faktum at det egentlig ikke kan skje.

Én kan ikke mistes.

Én kan ikke gå tapt.

Det er selve oppdagelsen.

Én har alltid vært der og vil alltid være der.

Det er denne oppdagelsen som gjør to til én.

Dette er gjenkjennelse.